Jeg holdt på å gi opp (carinainyork) hits
Hjem Add Om meg Kontakt

1

Jeg holdt på å gi opp

Jeg har aldri vært den personen som skaffer seg venner lett, og dette var vel en av grunnene til at jeg var svært i tvil om jeg burde studere i utlandet eller ikke. 
De første månedene i første klasse på universitetet var helt supre, fadderuken hadde gjort slik at vi ble godt kjent med de vi bodde med og vi fortsatte å gjøre mye gøy sammen den neste måneden. Dessverre så var vi altfor mange under samme tak. Nå i ettertid skjønner jeg at det ikke burde være lov å presse 23 "unge voksne" inn på et så lite areal, men sånn går det vel når man velger den billigste boligen man kan få. Var jeg dum som kun tenkte på å spare penger? 

Det skar seg fortere enn forventet, man merker fort når man begynner å bli utestengt fra ting, spesielt når du må dele alt du eier med de som står bak alle de vonde følelsene. Oktober og november 2016 var to helt forferdelige måneder, tror aldri jeg har gledet meg så mye til å reise hjem til nære og kjære som jeg gjorde på den tiden. For å være helt ærlig har jeg glemt (muligens fortrengt) mye av det som skjedde disse månedene, hvorfor det skar seg med de jeg bodde med vil jeg ikke gå inn i detalj på. Men det var såpass ille at jeg unngikk å lage mat til normale tider, i frykt for at jeg kom til å møte på noen av de jeg bodde med på vei eller inne på kjøkkenet. Herregud som jeg kastet bort unødvendige penger på å kjøpe ferdigmat så jeg slapp å lage mat på kjøkkenet sammen med de andre. 

Det var helt utrolig deilig å komme hjem den julen, jeg fikk slappet av og kunne fokusere på andre ting. Desember måned gikk altfor fort, og før jeg visste ord av det var det på tide å reise tilbake igjen for å starte andre semester på skolen. Og det gikk ikke så mye bedre. Jeg satt for det meste inne på rommet mitt (som kan minne om kottet til Harry Potter), og gikk vel egentlig bare ut når jeg hadde forelesninger eller for å trene. Jeg takker meg selv for at jeg investerte i det trenings-medlemskapet, for det ga meg ihvertfall muligheten til å komme meg vekk litt og få tankene over på noe annet. Våren kom ganske fort tror jeg, og jeg skjønte nok ganske raskt at jeg ikke hadde noe særlig lyst til å bo med disse menneskene lengre enn nødvendig. 

Dum som vi var så hadde vi selvfølgelig signert leiekontrakt i desember på et hus som vi skulle bo i når vi startet andre året. Takk til foreldrene mine som har oppdratt meg slik at jeg er selvstendig nok til å ordne opp i sånt tull selv når jeg må. Heldigvis kom jeg meg ut av den avtalen, og hadde vel egentlig bestemt meg for å flytte hjem og heller starte studiene på nytt hjemme i Norge. Jeg tok kontakt med ledelsen til colleget mitt, for å høre hva de syntes og herregud; dårligere hjelp har jeg aldri mottatt fra noen. Noen av de menneskene som jobber der burde ikke ha fått lov til å fortsette, har aldri følt meg så liten og ubrukelig som jeg gjorde etter å ha pratet med den såkalte "trivselskoordinatoren". Heldigvis hadde jeg veldig mange fine venner hjemmefra som jeg kunne prate med når jeg ikke hadde det bra. Jeg fikk etterhvert også somlet meg til å fortelle mamma hva som foregikk, noe jeg helt sikkert burde ha gjort MYE tidligere.

Heldigvis svarte aldri UiO på emailen jeg sendte dem om å bli overført til kriminologi i Oslo. Jeg begynte å se på steder å bo for å fortsette andre året mitt i England, fordi jeg tenkte at det var dumt å kaste bort et helt år når jeg likte studiet mitt veldig godt her i York. Jeg bestemte meg raskt for at jeg helst ville bo alene, mest fordi jeg tror jeg trengte å vite at jeg kunne klare meg selv. Istedenfor å gå for det billigste alternativet så gikk jeg vel nesten for det dyreste denne gangen, men herregud det var verdt det. Takk til familien som bidrar slik at jeg så vidt klarer å betale både skolepenger, husleie og mat. 

Jeg fikk nye venner og jeg tror det hjalp at det var venner som studerte det samme som meg, og ikke mennesker jeg bodde med. Jeg begynte å bli litt sosial igjen og jeg tror ikke ord kan beskrive hvor godt det kjentes å føle seg verdsatt av andre mennesker. Samtidig tror jeg aldri jeg har verdsatt mine norske venner så mye som jeg gjorde på den tiden, det var utrolig godt å vite at jeg alltid hadde så gode venner å komme hjem til. Og heldigvis så ble ting bedre etterhvert.

Jeg flyttet inn her jeg bor nå, i september 2017 - og jeg fikk fort venner som betyr veldig mye for meg den dag i dag. 
Jeg angrer ikke på at jeg valgte å flytte til England for å studere, men jeg tenkte nok ikke at det kom til å bli så utfordrende. Likevel står jeg fortsatt for det jeg har sagt - jeg anbefaler alle som har muligheten til å studere i utlandet om å gjøre det, for man lærer så utrolig mye om seg selv. Jeg er over halvveis ferdig med Bachelor-graden min her i York og jeg ser veldig fram til det neste året sammen med gode venner rundt meg. 
Takk til alle mine kjære for at dere alltid stilte opp, og takk mamma for at du foreslo at det kanskje ikke var så ille å fortsette i England allikevel. 

- Carina 



  • 03.02.2018 kl.11:13
    ❤️❤️



    Kommenter her
    Tilkomstgruppen
    Design og koding: Ina Anjuta